Etter vgs valgte jeg å gjøre det ingen av mine venninner valgte å gjøre. Jeg dro i forsvaret. Den dag i dag angrer jeg ikke, og jeg angrer i hvert fall ikke på at jeg sa i fra når en av sjefene begynte å trakassere meg.
I dagens avis(og nett) er det en sak som omhandler nemlig dette med å bli seksuelt trakassert. HER
På Twitter trender nå emneknaggen #jegharopplevd, hvor kvinner i hele Norge forteller sine opplevelser med seksuell trakassering(TV2)
Ja, hvor skal jeg begynne, det er egentlig ganske mye, men igjen vil jeg ikke dele alt for mye hvor i forsvaret jeg var og hva min stilling var. Jeg var i førstegangstjenesten og etter at du i noen uker har fullført denne søker du deg videre til din «fremtidige» stilling resten av oppholdet. Jeg søkte på de tingene jeg ønsket men kom ikke inn på noen av de. Jeg fikk en stilling jeg verken hadde søkt på eller tenkt på. Jeg ble headhuntet inn av en som ville ha meg der. De andre som faktisk hadde søkt på denne stillingen ble plassert andre steder. Tenkte ikke så mye over det og jeg tenkte at det ble kult anyways. Etter at jeg takket ja og begynte i stillingen var han ene på avdl veldig hyggelig. Jeg drev å spurte de andre om de også hadde fått velkoms-sms, etc. Det hadde de ikke. Som tiden gikk ble det bare mer og jeg syntes det ble ganske ubehagelig. Uten å gå i detaljer så merket og så jeg på sms-aktivteten og andre hendelser at dette ikke var «normalt». Det var da veldig så «på» og ubehagelig. Ting som ble skrevet, sagt foran meg og hele pakken gjorde meg redd.
Denne personen hadde en partner og familie og det gjorde det enda mer spesielt. Til slutt valgt jeg å si det til hun ene jeg delte rom med. Jeg måtte egentlig, fordi jeg skulka jobb og jeg turte ikke gå i kantinen å hente mat. Hun fikk helt sjokk. Jeg visste hun sms, ubesvarte anrop (antall på en dag) og hvordan personen var rundt meg. Jeg er ei tøff og hard jente. Ja jeg ble redd men faen heller, ingen skal kødde til hverdagen min, så jeg anmeldte hele saken. Det ble en stor sak og jeg var i avhør hos MP (militær politiet) og de aller øverste sjefene på leiren. Det var rart med det, for de trodde meg nesten ikke. Er du sikker på at du har oppfattet det riktig? Han vil jo bare være hyggelig? Var mange av de spørsmålene jeg ble spurt om. Det lå mengder av bevis og bilder av «aktiviteten» foran de, men like vel klarte de ikke helt å støtte meg. Jeg lagde et helt «manus» (som jeg ennå har) med bilder, tekst, hvem, hva hvor. Etter mye snakk og enda mer snakk om at jeg kanskje burde vurdere å trekke tilbake alt fikk jeg en mulighet til å evt bytte leir. Nei. Det skal jeg da faen ikke husker jeg at jeg sa til han ene sjefen. Hvorfor skal jeg bytte leir når det er jeg som blir utsatt for dette? Jeg ble på leiren og jeg fortsatte å jobbe med «han» helt til tjenesten min var ferdig (dimmet en uke før tiden).
Jeg holdt meg unna, og han fikk beskjed om å holde seg unna meg. Jeg klarte meg fint og følte at ting gikk bra. Etter som tiden gikk litt begynte jeg å få høre at andre jenter som tidligere hadde vært på leiren hadde opplevd det samme, men ingen andre hadde noen gang turt å si ifra. Jeg var den første som turte å si noe. Det hjalp ikke saken min noe, men jeg satt pris på at jentene delte sin historie til meg. Hadde de turt å si noe så kanskje saken hadde vært anderledes.
Dagen jeg skulle dimme (siste dag i forsvaret, men jeg valgte å dimme en uke før) fikk jeg tjenesteuttalelsen min (CV). Okei…snakk om få sjokk. Her blir du vurdert gjennom hele året med en karakter som type under middels, middels, over middels. På ALLE punktene bortsett fra en fikk jeg under middels. Det er det dårligste du kan få. Hvem skrev under denne tjenesteuttalelsen? Jo han som var anmeldt i saken min og en til som jobbet tett med han(som jeg forøvrig også hadde sagt ifra om ang personlig trakassering). Han velger jeg å kalle «han nr 2» Noe av det som sto i tekstområdet var, «Anja har lært mye av seg selv dette året».
Her kommer «han nr 2». For det var ikke bare «han» som trakasserte, men han som jobbet for han igjen. Han likte meg ikke. Han likte ikke det blonde håret håret, at jeg kom fra Oslo og turte å si ifra. Han lo av meg, var frekk hele tiden, og oppførste seg ufint til å være den han egentlig burde være som en offiser i forsvaret. Jeg fikk ikke noe respekt for han og jeg merket at han ikke likte at jeg turte å «stand up». Men jeg sitter her kommer det mer og mer minner fra den tiden. Jeg har nå funnet frem «manuset» mitt som jeg skrev for snart ti år siden. Der har jeg alle navn, deres stilling, informasjon, hva de visste/sa/fortalte og hvordan de var en del i anmeldelsen. Jeg har til og med skrevet ned tel-samtaler.
Jeg kom over samtalen mellom meg og «han nr 2» etter at jeg hadde motatt tjenesteuttalelsen min. Den er ikke hyggelig og jeg får klar beskjed om at «han» og han nr2″ ikke var fornøyd med mitt arbeid og at jeg aldri kom til å komme inn på befalskolen. Det hadde de sørget for. Han var en hyggelig fyr i starten, og jeg likte han godt. Han var jo en del av oss unge. Men det snudde.
Jeg ble så forbanna og klaget igjen. Det endte med at jeg fikk møte en som satt enda høyere i systemet og jeg fikk et brev fra forsvarsministeren. De beklaget men de kunne desverre ikke gjøre noe. Jeg hadde spurt om en av de jeg jobbet sammen med kunne skrive uttalelsen min, men det gikk ikke igjenom. Så hva sitter jeg igjen med? Vet ikke helt jeg. Jeg tør i hvert fall ikke vise CV min fra forsvaret og jeg syntes synd på dette mannsdominerte systemet som forsvaret drev med da jeg var der. Når du får brev fra forsvarsministeren der hun omtrent bare ønsker meg lykke til videre… nei hva skal man si….
Det er synd, det er trist og jeg håper at med denne tiden på ti år har de blitt bedre i sine stillinger. Jeg har ingen anger mot de nå, og jeg er sikker på at hvis de leser dette så vil de bare riste på hodet, si at jeg tar helt feil, at jeg er en oppblåst litta jenta fra Oslo og er full av piss. Jeg er ekstremt lei meg for at jeg som 18 åring opplevde dette og at det ikke ble gjort noe der og da. Det er ikke nå jeg trenger hjelp, det var for ti år siden jeg trengte hjelp.
SI IFRA! KJEMP!
#jegharopplevd
