Jeg trodde aldriiii, og da mener jeg seriøst aldri i livet at jeg kom til å snakke, ringe, google hele nettet og bekymre meg en hel dag over noe så «lite». I min verden dags dato har det blitt noe av det største som kanskje kan skjei løpet av en dag. Jeg lovet meg selv, familie, venner, ja alle i hele verden at jeg aldri skulle bli en av dem som snakket om… bæsj!
Ja. bæsj! Men nå ble Anja mor og da ble alt som skjedde i bleia til Frøya et tema på sms og over telefon mellom Lavrans og meg- og bestevenninnen min Vablum. Når du har opplevd den ene gangen der ditt aller helligste i livet har vondt i magen, og det som kommer ut er så vondt at du selv står der og griner, da skjønner du at du har blitt mor. Så hva skjer når ting ikke skjer i bleia. Det går en dag, og nesten en dag til. Hva skjer?! Jeg finner meg selv som en desperat mor som søker etter alle råd og tips gjennom google. Malt, sviske, sykkelbevegelser med bena, et varmt bad, ja dere mødre vet hva jeg snakker om. Dagen min ble rett og slett ødelagt. Ingenting hjalp og jeg orket ikke noe. Det eneste jeg tenkte på var bleia og magen til Frøya. Så står jeg der da i telefonen og hører noen le og presse samtidig. Takk gud tenker jeg og sier at jeg må legge på fordi jeg MÅ gjøre noe. Yes yes yes… verdens beste følelse. Jeg trodde aldri at lykke skulle være en bæsjebleie. Hør på det da, en bæsjebleie. Ikke nok med det, jeg hadde jo fryktet at magen hadde stoppet og at nå ble det en tårevåt arbeidsøkt med den vonde magen, men altv ar jo helt fint. Ikke noe å si på noe. Snakk om å bekymre seg for «ingenting» ;)