Som blogger, og en som deler hverdagen mye, vil det alltid være vanskelig å formulere seg slik at alle forstår deg. Ordbruk, følelser, bilder, uttrykk kan alltid bli tolket feil, og mange kan misforstå noe som ikke burde bli misforstått. Jeg kan spøke med dere, jeg kan benytte «hehe» bak en setning, eller jeg må virkelig legge et positivt trykk på det jeg skriver for at jeg ikke skal oppfattet feil. Det er litt i samme gate som emoji i tekstmeldinger.  Skriver du bare Ja, uten et smilefjes bak, tror den andre at du kanskje er sur. Jeg fikk høre det før. At jeg alltid var så kort, jeg brukte aldri noen emoji etc. Så i steden for at de rundt meg skulle tro jeg var sur megge hver gang de sendte en meld, slang jeg på et hjerte feks.

Hvorfor følger man en blogg eller en instagram konto? Det er mange grunner. Jeg tør å påstå at mange bloggere har flere lesere som kun klikker seg inn pga at de provoserer. Noen lesere liker å sjekke ut det som irriterer dem, provoserer dem, og som kun gir dem en liten tilfredstilles.

Jeg er ikke ute etter flest følegere, jeg er ute etter en real, jordnær, fornuftig, imøtekommende, inspirerende, og givende blogg. Jeg er ikke en av de som spyr ut alt, for jeg liker å holde meg nøytral og privat ang det private. Hvis jeg skulle delt alt hadde jeg ikke hatt noe privat lengre.. Det å være personlig er viktig for meg. Ekte, personlig, og ydmyk. Det er kan være vanskelig for dere å forstå meg, skjønne meg eller se min side av saker, og det har jeg full forståelse for. Det er vanskelig for noen å kjenne en person via nett, Instagram, blogg, eller media. Jeg kan prøve så mye jeg vil men ingen kommer til å kjenne meg nært nok om de ikke er rundt meg på daglig basis. Jeg prøver å gi av seg slik at dere kan ha en trygt, ærlig og varmt inntrykk av meg. Jeg er ikke perfekt. Lavrans og jeg er ikke perfekte. Jeg kan være en skikkelig megge noen ganger. Jeg kan være utakknelig over ting, jeg kan fremdeles grine over hva jeg følte for 10 år siden, og jeg har uvaner som alle andre. Det som er forskjellen på en som deler hverdagen sin og en som ikke gjør det, er at jeg fort blir dømt hvis jeg er sur, lei meg, er småfrekk eller prøver å forsvare meg på en måte. Igjen velger jeg å vise de sidene av meg, for jeg står jo for en blogg som er personlig, vise meg så godt jeg kan, og gi dere et bilde av Anja. Hvis jeg skal smile og fake 24/7 lyver jeg jo for meg selv og det jeg står for.

Jeg har fått mer interesse for mote det siste året. Jeg liker å inspirere dere til å det jeg bruker. Kule sneakers, søte sommerkjoler, laidback stil men samtidig classy. Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger fra dere (mange mødre) som takker meg for at jeg fikk de ut av joggebuksen og inn på en kul, fresh men samtidig chill stil. Det er vanskelig å følge med på mote, og prisklassene er så forskjellige. Jeg er veldig glad for at jeg kan inspirere i alle prisklasser, og en genser til 399 kan være like digg som en til 3999.

Jeg er 30 år nå, og jeg merket at bittesmå, korte skjørt feks ikke like komfy for meg å gå med lengre. Jeg savner det ikke, men jeg føler meg mer sexy og komfy med en super søt sommerkjole, eller et skjørt som tilsier min alder kanskje mer? Jeg er veldig glad i sneakers og heldigvis har disse skoene blitt en del av mange sine antrekk til hverdags. Sneakers er ikke bare sure joggiser, men de kan være veldig fine og passende sko til mye.

Jeg er mere trygg på min egen kropp og stil nå i en alder av 30 enn det jeg noen gang har vært gjennom mine 30 år. 

En kropp skal man alltid ta vare på, men det vil alltid være et stort inntrykk over alt. Som sagt sluttet jeg å følge disse super perfekte, flettfrie profilene. Ikke det at jeg er sjalu eller skulle ønske jeg var de, men fordi det ga meg et feil inntrykk ovenfor meg selv. Jeg skryter og skriker høyt ut om flotte damer som tar vare på kroppene sine med aktivitet og fine klær, men jeg vil ikke følge noe mal etter noe andre. Jeg syntes nå det er trist at det kun er formfulle kvinner som skryt, det må jeg si. Det er lov å heie på de som velger et veldig aktivt liv også.  Jeg vil finne ut meg selv. Det er nok mange som også følger slike profiler kun fordi kropp og utseende er definisjonen på «digg». Jeg vil være min egen verson av digg.

Playsuit/ Zara, men lignende og inspo her, her og her.

–

Lavrans er i Lillehammer frem til fredag. Det er veldig deilig å være alene også. Som jeg har delt tidligere så er jeg vant til å være mye alene og det skal nok ta en laaaaang stund før jeg fikser å ha noen oppi meg hele tiden. Det har vært litt spesielt siden i fjor vinter, fordi Lavrans valgte å legge svømmingen på hylla. Han har hatt et par jobber som modell, og han har reist litt, men han har vært rundt meg mye mer enn vanlig. Det er en omvendig for en som liker sitt eget selskap veldig godt, og som er vant med en kjæreste som er mere borte enn hjemme. Det er også en helomvendig for en som er vant til å svømme hver dag og reise verden rundt på leir og mesterskap. Lavrans måtte finne ut av sine ting, sine drømmer og ønsker for fremtiden å det tok lang tid. Neste uke begynner en helt ny hverdag for han, og Lavrans har virkelig skutt drømmejobben. Det er blir godt for oss, og hverdagen. Da blir det plutselig en annen hverdag her hjemme. Han vil jobbe mye, og ha lange dager. Det gjør meg trygg, glad og ikke minst ufattelig glad på vegne til Lavrans.

Endelig kan jeg gå rundt med ringen min på fingeren. Jeg er Lavrans sin. Det er skummel tanke. Hvorfor er det ingen som tør å si at de syntes det er litt skummelt å være forlovet eller gifte seg? Jeg syntes det er skummelt. Uvant. Det er noe jeg ikke vet noe om, selvom jeg kun ønsker å være med Lavrans. Det er en tanke jeg må vende meg til, som mye annet.

Jeg ser virkelig frem til høsten nå. Jeg er veldig glad i høsten og det er en lun, trygg og rolig periode for meg. Lille f er tilbake i bhg og tiden flyr så fort. Plutselig kan hun klokka (ja hun kan faktisk deler av den;), hun snakker engelsk, teller på engelsk, vil lære å lese..og hun er bare 3 år. Som mor merker jeg at jeg aldri vil slippe unna bekymringer rundt mitt eget barn. Vil folk være snille med henne, respektere henne, og alt det andre vi alle forledre ønsker rundt barna våres. Når man selv som foreldre vet hvor slemme folk kan være blir det en skummel tanke. I livet vil man nok aldri danse på roser og alle har vi vår egen bagasje, sår, og perioder i livet som man helst vil glemme, men uten de tøffe periodene hadde enkelte ikke blitt så sterke, ydmyke, inkluderende og imøtekommende. Tenk på det. En felles ting for alle er at vi alle vil kjenne på å bli såret, være redd, ønske hjelp, sjalu, misunnelig, eller gjøre feil. Det er menneskelig.

Ta vare på deg selv og ditt. Bygg opp en trygghet til deg selv og ditt. Vær imøtekommende og ydmyk. Det er også lov å innrømme at man tok feil, gjorde et dumt valg eller såret noen.

A