Hvordan starter man et innlegge der man skal oppsumere 30 år? Jeg har jo ufattelig mye å skrive om, grine over, le av, mimre om, være lykkelig for, og fortelle, men hvor begynner jeg?

Hvordan skal jeg oppsumere 30 år?

–

ANJA HERMANRUD JOHANSEN

FØDT 7 JUNI 1987 PÅ BÆRUM SYKEHUS

DØPT I FREDRIKSTAD KIRKE

–

Det forsvinner aldri

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg det rimelig tøfft. Direkte mobbing, psykisk mobbing, blikk, rykter, u name it. Man skulle tro at det er litt rart at slike ting sitter fremdeles, 15 år etter på. Det er ikke rart i det hele tatt. De som ikke har opplevd en slik ondskap kan aldri forstå seg på det. Det preger et helt liv, både negativt og positivt. Negativt fordi det vil alltid ligge der, innerst inne. Det vil alltid blusse opp når du ser eller om de personene igjen, uansett. Positivt fordi det jeg gjorde deg kanskje til en beintøfft og sta person. De gjorde meg til en person som ikke lar deg kødde meg. Jeg har ofte tenkt om de seriøst tenker om om meg slik de gjorde i 8 klasse på ungdsomsskolen når de har sett meg i media? Jeg lurer på om de brukte ordet nerd eller ukul når de så meg i avisen da Alexander døde, eller når avisene skrev at jeg var gravid, hadde fått kjæreste, barn, etc? Det var slike ord de brukte om meg. Jeg hadde ikke gjort noe, jeg var bare nerd og ukul. Jeg kan trygt si at det aldri forvinner, men det vil alltid ligge der. Så dypt setter mobbing spor!! De vil aldri såre meg igjen, for fra den tiden i 8 klasse til den den dagen i dag, er det mye som har formet meg uten at de har vært en del av livet mitt.

Der alle likte meg

Jeg valgte å begynne på vgs i Oslo. Jeg ville vekk fra fra Bærum. Jeg ville ha nye intrykk, folk , ja alt! Der hadde jeg to venninner som skulle begynne fra ungdomsskolen. Det var de to jeg hadde lent meg litt til i tre år, og de jeg følte meg litt bedre med. Etter tre år med psykisk helvete på Ramstad ungdomsskole gledet jeg meg helt vilt til å begynne et annet sted. Langt unna et sted der alle kun tenkte på kul, ikke kul, etc. Hvem bryr seg om det? Er det ikke viktigst å ha venner som faktisk er venner, som snakker pent om deg, stoler på hverandre, etc? Jeg fikk veldig mye oppmerksomhet da jeg begynte på Wang. Plutselig var jeg hun digge, søte, nye 1’issen. Jeg fikk en enorm stor omgangskrets. Ingen skjønte helt hvorfor jeg skulle kom fra ungdomsskolen uten venner, var hun nerde, etc. Ingen brydde seg, alle bare likte at jeg var den jeg var. Anja, den sprudlene, høylytte, engasjerte, utadvendte, inkl og sporty jenta. De tre årene på Wang bygget meg veldig opp. De er noen av de beste årene jeg har hatt.

En vei ingen andre tok

Da russetiden, vgs, og tre år på Wang var over, var det veldig mange som skulle ut å reise, jobbe, ha fri etc. Jeg har alltid vært en som ikke liker å følge strømmen. Jeg vil gjøre det jeg vil selvom ingen andre jeg kjenner gjør det. Jeg valgte å dra inn i forsvaret. Den sommeren etter at jeg var ferdig på jobb på Frognerbadet, reiste jeg ned til Madla. Jeg tok følge med en kompis fra Wang som også skulle inn. Alle guttevennene mine fra Wang skulle inn dit, så jeg kjente jo alle. Jeg var den eneste jenta i min vennekrets som valgte å dra inn i forsvaret. Jeg tror mye av grunnen til at jeg har 85% guttevenner er fordi de er lette å ha med og gjøre. Jeg liker meg best med dem. Alt er enkelt, morsomt, ikke høytidelig, og det er liksom meg. Tiden i forsvaret kan jeg med hånden på hjertet si at jeg savner, selvom jeg hadde det litt heavy pga en trakkasering fra min overordnede. Jeg vil aldri være tiden i forsvaret uten, for jeg lærte, opplevde og hadde det fantastisk gøy!

Pga deg er jeg her i dag

Familien min bodde i Dubai når jeg dro inn i forsvaret og etter at jeg ferdig, så hver gang jeg dro «hjem» dro jeg til Dubai. Etter forsvaret flytter jeg inn i en liten hybel i Oslo. Jeg jobbet på Holmenkollen Park Hotel, og om sommeren jobbet jeg på Frognerbadet som badevakt. Når jeg fikk tid og hadde penger resier jeg hjem til Dubai. Jeg var mye med vennenene mine fra Wang og de vi hadde blitt kjent med videre i omgangskretsen. Sommeren 2008 fikk jeg kjæreste og valgte å flytte etter han til Bergen. Crazy in love? Hehe ja, jeg var det. Jeg kjente ingen spesielt godt i Bergen, men jeg hadde veldig mange bekjente som kjente mine venner fra Wang. Det ble en tøff start på Bergen. Det ble slutt med typen, men med tiden kom jeg meg opp igjen. Jeg hadde flyttet inn en helt konge leilighet, begynt på Norges kreative høyskole, jobbet i Bergens Tidene, og hadde truffet Alexander. Han bodde i leiligheten rett over veien fra soverommet mitt. Hehe. På mange måter kan jeg være takknemlig for at jeg fulgte etter eksen min i 2008. For hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Når Bergen blir hjem

Jeg har skrevet og fortalt dere mye om hva Bergen betyr for meg. Bergen vil alltid være et hjem på mange måter, men tiden forandrer seg og Bergen i dag er ikke slik som før. Festene, menneskene, ryktene, og alt som følger med når man lever i dette studentlivet ville jeg heller aldri vært foruten. Det har vært mange kjipe dager, tårer, uvenner, nye venner, latter, gutter, drinker, turer, og følelser. Fire år med Alexander gjorde mye med meg. Jeg fikk veldig mange nye venner som var i hans omgangskrets, og noen av de er såpass nære meg at de er faddere til lille F. Det er gode venner det! Jeg har hatt så mange bekjente, fyllavenner, på hils venner, hun er venn med mine venner, nære venner og de aller beste vennenene. Før skulle man ha så mange venner at du ikke hadde tid til å henge med alle. Det jeg bryr meg om er å ha venner som genuint bryr seg, inkl, backer deg, og er der for deg! Om det er to, fem eller ti, spiller ingen rolle. Jeg har mine aller nærmeste i Bergen. Mine aller nærmeste er de som har vært der for meg gjennom alt, uansett. De har vært der i snart ti år. Så hvor ble av de fra vgs og den første tiden i Bergen? De er der de og, men de er ikke nære venner, de er bekjente som det er veldig hyggelig å treffe på. Det jeg har lært er at man ikke kan holde fast i noe som vokser en annen vei, og det er en del av livet når man vokser opp. Mange vokser fra hverandre, forandrer seg, og ønsker noe annet. Det er helt naturlig, og i mange tilfeller veldig riktig.

Når hverdagen må begynne

En periode i livet jeg alltid vil huske er det året A døde. Alle som plutselig skulle være venn med meg, alle som hadde vært der før, men som nå kom tilbake. En periode som var ganske hard, spesiell og krevende. Mange lurer på om jeg noen gang fikk sørge på min måte. Svaret er nei. Jeg følte meg aldri komfortabel til å gjøre ting på min måte. Jeg hørte på hva alle andre sa, og hva de mente jeg burde gjøre. Jeg husker jeg fikk beskjed om at jeg måtte fjerne bildet av meg og A facebook fordi det ikke var «reelt» lengre. Jeg husker at jeg stengte meg inne,   fikk rare tanker, ideer, og til slutt fikk de gutta som jeg var mye med den perioden snakket med mine foreldre. Jeg gikk en lang periode rundt å trodde at A fremdeles levde. Jeg husker det var vanskelig å være Anja. Jeg ble oppsøkt uansett hvor jeg gikk i Bergen. Folk skulle klemme, snakke, dele, spre, og bare ha bit av meg.

Mye pga Lavrans, LA, Morten, Doffen gjorde at dagene ble bedre. De var der hele tiden, og uten de hadde nok ting gått ganske ille. Jeg var en sterk sjel, men jeg var avhengig av muren jeghadde av venner. Tiden vil aldri lege sår, men den vil gjøre tiden bedre. Jeg vil alltid ha ett arr i meg fra denne tiden, men jeg kom meg opp, og hverdagen ble noe jeg gledet meg til igjen.

Da jeg var 27 begynte det nye livet

Da Lavrans og jeg fikk Frøya ble tankene mine om livet noe helt annet. Det var som om lille F var starten å et nytt liv for alle oss. La oss legge alt som har skjedd bak oss, og la oss begynne på nytt. Slik følte jeg det med lille f. Hun gjorde mye meg meg og gjør fremdeles mye med meg. Etter at jeg fikk henne merket jeg at jeg slapp litt opp tiden i Bergen og alt jeg hadde opplevd der. Man spør seg selv hvordan man kan fortsette livet når man har mistet noen, og det har jeg ikke svaret på. Jeg vet bare at tiden hjalp meg, og med tiden lærte jeg mye. Jeg lærte at jeg har mitt eget liv som jeg må ta vare på, og gjøre så fin, minnerik, innkluderende og vakker som mulig. Livet er ingen dans på roser, men du har bare ett, og du må ta vare på det!

Med tiden lærer du veldig mye, og når man får barn gjør det noe ekstra med deg. Det har gjort veldig mye med meg. Dessverre er det ikke slik at når man er voksen så blir alt bra, ingen er slemme og ting går på skinner. Gjennom hele livet vil man møte drittsekker, utfordringer, nye mennesker, vanskelige veier, men også mye postivit. Alt det vonde vil på en måte gjøre alt det positive enda bedre, og alt det negative vil gi et utfall som styrker deg, lærer deg og former deg til den du er. Hvorfor takker noen drittsekkene? Jo fordi pga drittsekkene ble du sterkere, bedre, mer omtenksom, inkluderende, og åpen. De formet meg slik, og de formet meg til en person som ikke lar seg kødde med. En som står opp, er beintøff, og at rett skal være rett.

Mor, samboer, venninne, søster, datter og arbeidskollega

Da jeg ble mor var det viktig for meg å ikke gro fast i sofaen, kun snakke om barn, og fortsatt være Anja. Jeg har mitt liv også, og bare et liv som mor. Det er viktig for meg å være en god venninne, en inkl søster, ett sunt forbilde for min datter og mine følgere. Jeg blir eldre og kroppen min blir eldre. For meg er det viktig å ta vare på det ene jeg har, så lenge som mulig, slik at jeg får vært med lille f så lenge som mulig. Sunn mat, mat med måte, aktivitet, etc. Jeg kjenner og føler så på hva min egen mor har snakket om til meg gjennom alle år nå som jeg selv er i samme situasjon. Mamma for meg har blitt en enda mer viktig støttespiller. Den evige diskusjonen om blogg. Bogg er min jobb. Inspirasjon på alle mulige områder er min jobb. Oppdatering er min jobb. Det ligger MYE bak, og det ligger mange tanker, planer, følelser men mest av alt en plan om at jeg skal strekke til for min datter og min egen lille familie økonomisk.

Lavrans

Lavrans er nok den største støttespilleren jeg har hatt de seneste årene. Han har måtte tåle en del, tatt sine kamper, og godtatt mye på veien. Uten Lavrans hadde jeg ikke vært den Anja jeg er i dag, og uten han hadde ting vært veldig annerledes. Jeg kan aldri takke Lavrans nok for alle de dagene og mnd han var der for meg. Han er den eneste jeg vil leve med, og selvom vi krangler om det ene&det andre, er sure og har våre kjipe dager, er det kun han. For alltid. Lavrans, Frøya og meg er alt jeg drømmer om. Det er på en måte mine to streker under svaret. Det finnes ingenting bedre. Det at jeg skal gifte meg med Lavrans, og at lille f skal gå bak meg nedover kirkegulvet er i seg selv en veldig stor drøm.

Livet

Vi har alle vårt, og gjennom alt vi opplever, lærer, og kommer over på veien mot fremtiden, vit at ingen skal noen gang klare å forme deg på en negativ måte. Ting vil være trist, kjedelig men også jævla bra. La det gode være godt, og la det negative blir til noe litt bedre eller positivt. Jegh har hatt mine harde tak, men jeg har fader meg bygget meg opp igjen, og jeg står her sta, ydmyk, glad, inkluderende, stolt og full av lærdom so far!

GRATULERER MED DAGEN TIL MEG!

A