Nå har jeg savnet å sette meg ned med Macen for å oppdatere dere litt skikkelig. Jeg har tatt det litt halveis nå i julen, men merker fort at jeg savner dere. Savner å dele, fortelle, og få feed back fra dere. Tusen takk for så mange varme og kjærlige ord på forlovelsen vår, jeg lover jeg skal lage et innlegg på hvordan det hele skjedde.

Prosjekt Anja er fortsatt i gang, men jeg skal være ærlig å si at jeg har unnet meg “vanlig” mat et par ganger i julen. Jeg syntes det er lov, for min egen del, og jeg har ikke lagt vekk målet mitt for det. Jeg har sagt til dere tidligere at jeg syntes prosjektet går veldig bra, nesten litt for lett, men sånn er det. Noen tar det på strak arm, andre ikke. Jeg kommer til å fullføre, ja selvføleglig, men jeg må si at så langt så har det ikke utfordret meg slik jeg trodde. Jeg trodde at jeg skulle slite mer for å være ærlig. Jeg trodde jeg skulle bli mere sur (som andre sa at jeg kom til å bli pga dietten), jeg trodde jeg skulle hate treningen, maten og det å ikke kunne spise en vårrull, men så ble det helt motsatt. Jeg er mindre sur enn vanlig, jeg har bare mere overskudd, føler meg bedre, føler meg super sexy om jeg skal være ærlig, og jeg har fått tilbake en treningsglede jeg har savnet. Maten er bare mat, det gjør meg ikke noe, men jeg ser frem til å spise “normalt” når prosjektet er ferdig! Nok om prosjekt #1, nå over til noe jeg vet kommer til å gi meg en stor utfordring og irritasjon.

Prosjekt Anja #2

Dere kommer til å le, og syntes at dette er her helt tullete, men det sier kanskje litt om meg som person og hva jeg ser på en utfordring for meg personlig. Det mange andre syntes er lett syntes jeg er et ork og et irritasjonsmoment. Jeg tar de store utfordringene på strak arm, noe veldig mange andre ikke gjør, og så tar jeg de små utfordringene som en BIG heavy utfordring, som da alle andre ser på som “lett”. Før jul fikk jeg en pakke fra NOA. Åååh de har så mye fine klær, komfy, søte og bare elsk. Men nei, det var ikke klær, det fase 1 av “lag deg sjæl”. Så jeg åpnet denne pakken da, og der lå alt jeg trengte for å lage en komfy genser….selv! Jeg hater å strikke. Jeg kan det ikke, jeg har ikke tålmodighet, jeg fikser ikke sånn dill&dall med garn, måle opp, og..ja hele den biten der. Jeg lovte Lavrans at jeg skulle strikke når jeg ble gravid.. det er snart fire år siden, så dere skjønner greia her, haha!

Dette kan ta tid, men jeg skal fullføre det! Jeg gir det ut 2017, og da skjønner dere faktisk hvor langt det ligger inne for meg å komme meg i mål med dette. Noe andre tar såååå lett, tar jeg på meg som en større utfordring en mye annet. Vi er forskjellige, og gøy er det, for dette her, kjenner jeg kan bli utfordrende..

Jeg sa til Lavrans at jeg kunne ta med alt av garn til Bergen… men det glemte jeg da… he he. Eller jeg glemte det faktisk ikke, men jeg bare gadd ikke… æææ haha, dette er så stress… Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre.

Wish me GOOD luck! ;)

A