Jeg er ærlig med dere, og jeg vil alltid være det. For en stund tilbake sa jeg A, men ikke B, og flere av dere ble sure, irritert og oppgitt fordi jeg ikke sa hva som lå bak. Jeg har delt et par nedturer i det siste, og det har vært en grunn for at det har vært en nedtur, kjipe perioder og “dølle” innlegg. Jeg lever med en som lever for en idrett. Svømming er alt for han (ved siden av familie). Det er hans jobb, hans yrke og hans drøm å nå langt. I fjor høst ble Lavrans syk. Han ble aldri frisk, og legene fant ut at han hadde et virus som aldri ga slipp. EM var rett rundt hjørnet før jul og Lavrans jobbet hardt mot EM. Han jobbet døgnet rundt for å komme tilbake til en form han hadde mistet pga sykdom, og når EM var der, var ikke formen på plass. Under EM ble han omtalt som en skuffelse, uten at egentlig noen visste hvorfor resultatene ikke helt var på “topp”. Etter jul dro han på leir, og selvom et nytt år skulle være en ny start ble det aldri helt en ny start. Han slet mye med motivasjonen. Han var langt nede, og den gode gamle Lavrans jeg kjente var ikke tilstedet. Når slike ting skjer med den du elsker mest, påvirker det deg også som person. Jeg ble lei meg, bekymret og ønsket bare å hjelpe. Men det var ikke min plass å hjelpe. Jeg ante ikke hva jeg skulle si, gjøre eller føle. Jeg aner ikke hvordan det er å dedikere hele livet sitt til en idrett. Jeg vet ikke hvordan det er å føle at du skuffer hele Norge, og alle rundt deg hver gang du ikke gjøre det bra nok, og jeg vet ikke hvordan det er å drive med en idrett 24/7 som tar all fokus fra alt annet i livet. Det er en så stor dedikasjon at jeg klarer ikke sette meg inn i det. Det jeg vet er at på et tidspunkt må man sette seg ned å tenke på seg selv, og hva som er best å gjøre der og da. Det er det Lavrans har gjort.

Dette valget har ingenting med økonomi og gjøre (ser flere har spurt meg om det, siden det er dratt inn i sakene i media). Øk er ikke grunnen. Denne avgjølelsen er tatt på grunnlag av såpass mye sykdom i fjor høst, sykdom i år, og at Lavrans har mistet ekstremt mye trening og motivasjon for å kunne føle at han i det hele tatt har noe i OL å gjøre. Som han sier selv til media, – Jeg gidder ikke å dra til OL for å være tilskuer. Hvis jeg skulle være med i Rio, så skulle det være for å komme til finale og kjempe om medalje.

Valget om å ta en ferie/pause frem til neste sesong (august) har vært svært tungt for Lavrans. Han føler selvfølgelig at han skuffer mange. For meg, for oss, er det viktig at Lavrans har det bra, og om det er en lang ferie som trengs for å komme seg på bena igjen og bygge motivasjonen, så er det slik det blir. Han har gått mange runder med seg selv, og jeg har stått oppi det hele å vært like redd, lei meg, og spent på alt. Jeg støtter han 110%, og jeg gleder meg til å ha en god og lang ferie med vår lille familie. OL er stort, men er OL er ikke alt. Det kommer så mange flere mesterskap (om ikke et nytt OL). Det er viktig å ha det bra og det er viktig å føle glede. Der er han ikke akkurat nå med tanke på svømmingen, og det er det vi skal få tilbake. Det var kanskje på tide med en liten ferie etter 10 år kontinuerlig svømming. Dette er ikke slutten. Det er kun en lang ferie frem til høsten:)

Saken kan dere lese HER 

A

Følg meg på Instagram